Kystlivet:Nicaragua 2013

Kystlivet:Nicaragua 2013

Latin-Amerikagruppene i Norge

Forside: fiskeren John Schwartz fra landsbyen Kahkabila, foto: Elise ØksendalBakside: naturreservatet Bosawás, foto: Sunniva Johansen

Alle bilder og tekster, med mindre noe annet er angitt, er copyright Nicaraguabrigaden våren 2013, bestående av: Gro Malene Vestøl, Elise Øksendal, Mathilde Gabrielsen Vikene,Julie Kalveland, Ingrid Aass, Nadia Andvig Aboelenein, Johanne Veiteberg, Line Bellingmo Johnsrud og Sunniva Johansen

Vi reiste til Nicaragua gjennom Latin-Amerikagruppene i Norge, våren 2013.

Kjære lesere og mottakere av våre tiltrekkende Nicaraguabilder,

Vi er ni jenter1 som nylig kom tilbake fra Nicaragua, der mesteparten av våre fire måneder i landet ble tilbrakt på Atlanter-havskysten. Svøpt inn i turkis hav, brune elver, grønn jungel og både fargerike og grå opplevelser, møtte vi flere av Nicaraguas mange sider.

Reisen vår til det fattigste landet i Mellom-Amerika ble arrangert av solidaritetsorganisasjonen Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). Latin-Amerikagruppene sender grupper, såkalte brigader2 til Latin-Amerika hvert halvår, og blant flere søkere med ønske om å ta del i en erfaringsrik reise basert på

historie, politikk og kultur utenfor vårt ”røde, hvite og blå”, velger organisasjonen ut ti3 frivillige. Våren 2013 var vi de heldige. Neste høst kan du bli en av dem4. Da går reisen til Brasil.

LAG driver i liten grad med bistand og baserer seg på informasjonsarbeid fordi de mener at ”bistand skaper avhengighet, mens solidaritet skaper selvstendighet” (ukjent), der denne fotoboka følgelig er ment som solidaritet i informasjonens navn. Før dere nå beveger dere inn i vår fantastiske fotobok, vil vi minne om at bildene blir fremstilt gjennom våre øyne. Da er det utallige situasjoner, politiske ståsteder, tanker, vinkler og leveforhold som beklageligvis, men også naturligvis ikke vil bli gjenspeilet.

1: Kjønnsensidigheten i gruppa vår er tilfeldig; gruppa LAG nå har sendt til Nicaragua og som er der frem til desember, består av seks gutter og fem jenter.2: ”Brigade” utgjør dessverre et negativt ladet ord for mange med sine militære konnotasjoner, men bærer altså ingen slik betydning i vår kontekst.3: I utgangspunktet reiser ti frivillige, men i vårt tilfelle trakk en av brigadistene seg av personlige årsaker.4: Søknadsprosessen for våren 2014 er dessverre allerede utgått.

Kart tegnet avIngrid D. Mortensen

Å leve et annet livDet viktigste ved reisen til Nicaragua var de to månedene vi tilbrakte på landsbygda, hvor målet var å få en faktisk følelse av livene vi nå er ment å informere dere om. Likevel var ukene før, innimellom og etter landsbyoppholdene også essensielle i form av at de utgjorde vårt politiske program, der vi møtte ulike organisasjoner, humanitære og politiske, for å få en mer overordnet ramme på det landsbyoppholdene lærte oss av hverdagslig kultur, religion og politikk. ”Urfolk og identitet på Atlanterhavskysten” var temaet for oppholdet vårt. Det var naturlig nok da vi bodde med, og som, folk fra de ulike etniske gruppene der, at vi lærte mest om dem.

De nære perlerVi ble fordelt utover ulike landsbyer langs Perlelagunen (Pearl Lagoon), hvor to jenter bodde hos miskitofamilier, to hos kreol-

familier, to hos garifunafamilier, og tre hos ulike mestisfamilier, samt på et internat for ungdom fra samtlige etniske grupper - i tillegg til urfolksgruppene mayangna, rama og ulwa.

Disse navnene gir muligens inntrykk av å tilhøre mennesker dere ikke har, eller kommer til å ha noe forhold til, men disse menneskene er ikke så langt borte fra dere som dere sannsynligvis tenker. De lever ikke utenfor verdenen vi kjenner, kun utenfor landegrensene våre. I løpet av fotoboka håper vi å gjøre dere kjent med deler av historiene bak disse navnene, og dermed gi dere også et forhold til Nicaragua.

Vi introduserte ikke en ny verden for urfolkssamfunnene vi møtte med kameraene og solbrillene våre. Det har seg faktisk slik at selv om mange av disse livnærer seg av naturen og bor i hus der man sover i hengekøyer, på gulv eller i sen-

ger uten madrasser, vasker klær i elva, og henter vann fra brønnen til oppvasken, er det få av dem som ikke har mobiltelefoner, hører på musikk fra høyttalere, går i jeans, ser på tv eller drikker brus. Poenget med denne sammenligningen er for øvrig ikke å vise hvor ”normale” de er, men heller vekke bevissthet rundt hvilke overfladiske ting som skal til for at vi føler oss nærmere dem.

Fattig, men riktDet er mye å fortelle, og det blir en utfordring å dra dette ukjente landet over Atlanteren noe nærmere Norge, selv om det er mye som faktisk er nokså likt. Norge er ca. tre ganger så stort som Nicaragua, men vi har omtrent samme folketall, der det nicaraguanske folk utgjør 5,8 millioner. Til tross for at Nicaraguas 50 personer per km2 versus Norges 16 utgjør en betraktelig forskjell, er det ingen tvil om

at deler av den karibiske kysten minner om Norges mest sparsomt befolkede områder. Tatt i betraktning deres ressursrike landarealer, er det vanskelig å forstå at Atlanterhavskysten er den fattigste delen av landet. Den triste og urettferdige forklaringen bak dette, ligger blant annet i at de eksporterer ressursene sine billig i bytte mot dyr import fra Stillehavskysten.

En husmor fortalte oss at hun gjerne kjøpte høner i butikken, selv om hun hadde sine egne, fordi smaken av dem etter hvert ble kjedelig. Det klassiske eksempelet på den skjevfordelte økonomien er hvordan Atlanterbeboerne sender kaffebønnene sine til Stillehavskysten og kjøper overpriset pulverkaffe tilbake.

Stillehavskysten og Atlanterhavskysten er to svært ulike deler av samme land, der Atlanterhavskysten egentlig aldri har følt seg som en del av Nicaragua, og heller ikke ble regnet som Nicaragua før i 1894. Deler

av den videre forklaringen på Atlanterhavskystens fattigdom er dermed å finne i at den nicaraguanske staten - som på mange måter tilsvarer Stillehavskysten - gjerne vil kontrollere ressursene på Atlanterhavskysten, samtidig som de overlater utgifter til skole og bevaring av kultur og historie til de regionale regjerin-gene.

Mellom-amerikansk miksUtover oppholdene tilbrakt sør på Atlan-terhavskysten, i RAAS (den sør-autonome regionen av Nicaragua, med eget regionalt styresett), ble vi i tillegg kjent med Stillehavskysten da vi møtte flere organisasjoner der. Nesten som om de er avskåret fra hverandre, utgjør de nokså ulike verdener, spesielt i forhold til urfolksgruppene som stort sett bor på At-lanterhavskysten. Stillehavskysten er i det hele tatt mer politisk engasjert, sannsynligvis fordi de blant annet sitter

med en annen tilgang til informasjon enn hva RAAS gjør, og ikke minst med et helt annet forhold til myndighetene. De historisk ulike utgangspunktene til Atlanterhavskysten og Stillehavskysten, samt det faktum at den karibiske kysten ikke regner seg selv som en del av Nicaragua, har videre medført at mange heller ikke finner det meningsfullt å engasjere seg i nicaraguansk politikk. Dessuten ødelegges folks engasjement av korrupsjon og manglende muligheter til å påvirke.

Vi dedikerte vårt siste politiske program til den nordlige delen av Atlanterhavs-kysten, RAAN (den nord-autonome regio-nen, med eget regionalt styresett5), som også utmerket seg som nokså annerledes enn den sørlige kysten. Selv om mange av de samme etniske gruppene finnes både i nord og i sør, tilsvarte de geografisk ulike delene nokså forskjellige realiteter ut ifra

5: RAAS og RAAN har også sine egne hovedsteder, der Bluefields regnes som hovedstaden i RAAS, og Bilwi hovedstaden i RAAN.

hvilke grupper som var i majoritet de ulike stedene. Begrepet urfolkskamp virket for eksempel noe tydeligere i nord på bakgrunn av demografien der, hvor urfolksgruppene var større og byene deres mer tettbygde.

Vi var også en uke i Guatemala der vi overvar deler av den historiske rettssaken mot landets tidligere president og militærgeneral Rios Montt som står tiltalt for folkemord mot et av sitt lands urfolksgrupper. Krigen herjet landet i 36 år. Der møtte vi urfolk med en helt annen historie enn den i landet vi hadde kommet fra litt lenger sør på kartet. Til tross for at Nicaraguas historie ikke er fullt så blodig som den guatemalanske, finner man en revolusjon som førte til flere blodbad før den endte opp med verdens første autonomilov i 1987.

Språk, identitet og revolusjonAutonomiloven anerkjente ikke bare urfolks,

men også etniske gruppers rettigheter i landspørsmål og viktigheten av utdanning på eget språk.

Da sandinistene6 tok over landet etter revolusjonen mot det 43 år lange diktatoriske Somoza-dynastiet i 1979, gikk de inn for lovendringer, en holdningsendring overfor urfolk og etniske grupper, og anerkjennelsen av deres rett til Atlanter-havsområdene. Sandinistene innså at de trengte å få urfolkene på sin side for å få bukt med borgerkrigen som bunnet i en kamp om autonomi som hadde oppstått i kjølvannet av revolusjonen. Urfolk hadde lenge sett seg overtrampet av sandinistene, og meldte seg derfor ikke på deres side uten videre.

Sandinistene hadde eksempelvis tidligere satt i gang en alfabetiseringskampanje som ble ansett som diskriminerende da den var på spansk og ikke tok i betraktning alle

6: Sandinismen er Nicaraguas svar på kommunisme, utført i folkehelten Agusto César Sandinos navn.

urfolks- og etniske språk i landet. Det trengs vel ingen utbrodering om hvilken betydning språk har i forhold til ens identitet. Tenk bare på hvor viktig norsk er for deg, eller tegnspråk er for en som er døv. Språk er tilhørighet. Tar man bort retten til å uttrykke seg på sitt eget språk, fratar man noen retten til å være seg selv.

Det spesielle med den sandinistiske revolusjonen var at sandinismens kamp mot klasseskiller ikke var det urfolks- og etniske grupper identifiserte seg med. Selv om klasseskiller spilte en rolle, var etniske skiller av minst like stor betydning og langt mer synlige. Deres kamp var i stor grad mot en statlig overstyring av dem som folk, og deres ønske var å kunne styre over seg selv og egne ressurser.

Pene ord på et arkDermed kom man omsider frem til et kompromiss som var autonomiloven. Mange nicaraguanske organisasjoner jobber den

dag i dag i mot den statlige overstyringen fra Stillehavskysten. Mange mener autonomiloven bare er pene ord på et ark og ikke en reell anerkjennelse av deres krav på Atlanterhavskysten.

Det er for øvrig verdt å nevne at det ikke bare er misnøye rundt regjeringen på østkysten, og at det synes å være skarpere kritikk av den på vestkysten. Bevist valgfusk, færre arbeidsplasser, korrupsjon og økning i kriminalitet har sør-get for mange misfornøyde innbyggere landet rundt. Tross valgfuskets latterliggjøring av demokratiet, kan det sees som litt søkt å kalle landet for et diktatur, slik mange gjør. Manglende ytringsfrihet blir trukket frem som et eksempel på diktaturet, enda regjeringen tross alt kritiseres skarpt og i all offentlighet uten at det blir slått ned på som i endel andre land. Mange klager på manglende tiltak for helse og skole, men man har likevel sett en klar forbedring fra

tidligere tider. Mens noen velger å fokusere på at landet i det minste har blitt ”bedre enn før”, har du også mange som demonstrerer mot hvordan dennicaraguanske staten har droppet demokratiet og de andre sosialistiske verdiene sandinismen en gang sto for.

Vi er ikke så forskjelligeEtter at FSLN (Frente Sandinista de Liberación Nacional) med president Daniel Ortega inngikk en avtale med kirken og innførte en av verdens strengeste abortlover, har det både blitt møtt med sterk kritikk - og lovprist. Meningene er delte, men det er ingen tvil om at sandinistene har mistet mange langs veien.

Det er riktig at norsk politikk i dag stråler som svært uskyldig sammenlignet med den nicaraguanske regjeringens mangelfulle fordeling av goder, korrupsjon, utnyttelse av urfolk og kvinnefiendtlige abortlov der voldtatte 10-åringer må beholde barnet,

eller la være å anmelde voldtektene, for så å abortere ulovlig. Allikevel må vi ikke glemme at det ikke er så altfor lenge siden nordmenn diskriminerte samene voldsomt, for ikke å snakke om Romanifolk (også kjent under det diskriminerende tilnavnet ”tatere”) – bare for å nevne et par, og at voldtekter også er et nedprioritert problem i vårt langstrakte land.

Norge og Nicaragua er like på godt og vondt. Vi er opptatte av mange av de samme tingene, som for eksempel kampen for rettigheter. Det blir dermed opp til oss om vi vil vektlegge forskjellene, eller heller fokusere på andre typer fakta som at Nicaragua ligger nokså likt Norge i forhold til likestilling mellom kvinner og menn, hvor Nicaragua kommer på 10. plass i verden,

Bildet til høyre: Touch renser kakaobønner som skal kvernes for hånd, og bli kakaomasse som siden brukes i forskjellig varm drikke, blant annet pinolillo: mais, melk og kakao.

og som med det da ikke er så langt unna Norge når det kommer til verdier allikevel. Vi har mye til felles, tross våre forskjeller.

La oss videre gjøre et forsøk på å korrigere avstandene du automatisk vil skape mellom Norge og Nicaragua:

Samer som urfolk og nordmennOrdet ”urfolk” virker lett fjernt for oss, selv om vi faktisk har urfolk i Norge. Mange tenker likevel ikke på samene som urfolk, fordi de samtidig er nordmenn som deg og meg. Urfolk trenger ikke være noe fjernt og uvirkelig for også å være særpreget og eget. Til tross for at de er som deg og meg, finnes også spørsmål om landfordeling mellom samer og andre nordmenn. Med andre ord trenger man ikke å dra så langt som til Nicaragua for å finne jordfordelingsproblematikk.

Vi var flere i gruppa som på bakgrunn av et fjernt urfolksbegrep hadde dannet oss

et rimelig distinkt bilde av hvem vi skulle møte, men realiteten åpenbarte seg som en svært annen. Utover direkte språkbarrierer, fant vi kommunikasjonen gjennom det vi hadde til felles, gjerne noe så klisjefylt som smil og interessen for hverandre. Vi fikk dessuten berømmelse for å prøve oss på urspråkene, slik vi berømmet dem for å ville lære ”jeg elsker deg”, og ”du knuste hjertet mitt” på ulike norske dialekter.

Fritt NorgeHører man begrepet ”autonomi” oppleves det muligens mer avsidesliggende enn ordet ”urfolk”, men selv om ingen av oss i dette langstrakte landet personlig har kjempet for Norges unionsoppløsning med Sverige, ville vi sannsynligvis ha gjort mye om en union med ”Søta Bror” fortsatt var situasjonen i dag. Dessuten er det vel ingen tvil om at vi som nordmenn har et stolt ønske om å styre over egne ressurser, hvor selvforsyn-ing spiller inn som et viktig ledd. Man kan også sammenligne det

Det finnes grupper som ønsker løsrivelse fra Nicara-gua, og flere som ønsker seg tilbake til Moskitia.

Her ser vi Moskitiaflagget. Flagg er symbol på ident-itet, og her et symbol på autonomi.

norske flertallets nei til EU med Atlanterhavskystens ønske om å skilles fra statens innflytelse, fordi mange anser østkysten som en ekstern del av landet, noe den tross alt også var frem til 1894. Inntil da hadde deler av Atlanterhavs-kysten gått under navnet Moskitia, tilhørende urfolksgruppa miskitoene. Slik de har det nå, blir derimot østkystens goder solgt billig til Stillehavskysten eller utlandet, og bøndene blir ikke ivaretatt slik som for eksempel i Norge, gjennom blant annet subsidier som bidrar til norsk selvforsyning ved å gjøre det vanskeligere for importvarer å komme inn på markedet.

Selvråderett er et essensielt spørsmål i de fleste land, og når flere anser

Atlanterhavskysten som et eget ”land”, møter vi et dilemma som er med på å forklare den tidligere nevnte revolusjonen til Nicaragua, og hvorfor mange ikke har trua på autonomiloven. Med miskitofolket i spissen, kjempet man mot sandinistene for å sikre en autonomi som i dag synes innskrenket, om i det hele tatt tilstede.

Palestina-Israel i NicaraguaDet internasjonale Palestina-Israel-spørsmålet om bosetning, der nye generasjoner har tatt over jord stjålet av tidligere generasjoner mange tiår tidligere, er ironisk nok mer kjent for nordmenn flest enn det jordfordelingssituasjonen mellom dem og samene er. Og det er med viten om dette at Israel-Palestina konflikten skal bidra som et kort eksempel på problemstillingen vi finner i Nicaragua også. Dette komplekse dilemmaet kommer frem i møtet med mestisene. Mestisene er landets spansktalende majoritet fra Stillehavs-

kysten som opprinnelig var kolonisert av spanjolene. Atlanterhavskysten ble derimot brukt som baseområde av engelske pirater. Mestisene har etter hvert inntatt Atlanterhavskysten, gjerne på bakgrunn av manglende arbeid og inntekt på vestkysten, hvor de dermed har tatt over jordområder opprinnelig tilhørende urfolksgrupper som så har blitt solgt til dem av staten.

Da mestisfamilier lever av jorda de har kjøpt, og nye generasjoner skal arve dette levebrødet, er det vanskelig å bruke historien mot dem. Spørsmålet blir likevel hvordan man skal rettferdiggjøre at mestisene nå også utgjør majoriteten i den sørlige delen av Atlanterhavskysten, som i utgangspunktet og lovlig sett tilhører urfolks- og etniske grupper. Det gjør ikke saken enklere at mestisene fortsetter å ta over jord.

Palestina som først ble redusert til en tostatsløsning og som nå står igjen som to

minimale områder, Gaza og Vestbredden, hvilke fortsatt krymper på kartet, ligner med andre ord på hvordan urfolkenes territorier stadig minskes innenfor de nicaraguanske landegrensene. Den nicaraguanske staten er Storbritannia, mestisene er israelerne, dog med noe mer uskyld tilknyttet, og palestinerne er urfolkene og de etniske gruppene.

Likevel: På samme måte som man ikke kan landsforvise israelerne, tross de i stor grad besitter stjålet land, kan man heller ikke utvise mestisene på Atlanterhavskysten fra sine hjem. Noen tiltak må imidlertid til. Det er her autonomiloven kommer inn, hvor flere urfolksledere forsøker å dra nytte av den for å vise til rettighetene sine, men det er som sagt mange som mener den ikke er mer enn en symbolsk lov som anerkjenner urfolkenes eksistens.

Og så forsvant palmenePalestina var lenge kjent for appelsin- og

olivenlundene sine, og for den visuelle skjønnheten de bar med seg, som sammen med husene deres har blitt bulldoset nådeløst ned. Lignende trekk finner man i flere mestisers måte å drive jordbruk på, hvor man opplever en ødeleggelse av Nicaraguas skjønnhet, og viktigst av alt miljøet. Dog på en annen måte.

Der urfolk lenge har vært opptatt av å drive jordbruk på en bærekraftig måte, har mestiser og store selskaper steppet inn på Atlanterhavskysten med brenning av skog, kvegdrift, tømmerhogst, minedrift, dyrking av afrikansk palme for produksjon av palmeolje, og andre former for avskoging som står stikk i strid med urfolkenes tradisjoner om å lytte til naturens behov.

Som et annet eksempel på avskoging kan det være verdt å nevne at samtidig som staten hersker over Atlanterhavskystens naturressurser, ønsker de ikke nødvendigvis

å dele verdien av dem med de egentlige jordeierne. I et tilfelle var det et urfolkssamfunn som ikke fikk de midlene det trengte for utvidelsen av landsbyens skole, hvilket endte med at landsbyen i stedet hugget ned dyrebare Rosewoodtrær for finansieringen. Det er viktig å huske at dette er angrep på naturen som lokal-befolkningen opprinnelig ønsker å unngå.

Man skal for øvrig ikke se bort ifra de tilfeller der urfolk selv utsetter miljøet for sine miljøfiendtlige tradisjoner som skilpaddefiske, der visse skilpaddearter er i ferd med å utryddes. Og videre fører ikke deres brenning av søppel til jubel for ozonlaget. Nicaragua blir med andre ord av viktighet også for oss utenfor landets grenser da behandlingen av miljøet deres påvirker miljøet vårt. Selv du som tror du ikke bryr deg om miljøet, bryr deg egentlig. Det er bare at du ikke vet det før klimaendringene treffer deg personlig.

Miljøaktivist? Tja.Det Nicaragua og Norge ikke minst har til felles er med andre ord klimaspørsmålet. Eller rettere sagt: Klimasvaret.

Forhåpentligvis mener du vi bør ta bedre vare på miljøet, selv om du kanskje ikke er aktiv i miljøkampen. Forhåpentligvis blir du også sint på at verdenssamfunnet avviste Ecuadors bønn om å spleise på redningen av verdens lunger. Du trenger ikke å være veganer for å bry deg om naturen.

Presidenten av Ecuador ba om at man internasjonalt spleiset på å bevare regnskogen i landet slik at han kunne holde oljeutvinningen borte fra en av primærkildene til jordens pust og samtidig ha penger til å brødfø befolkningen sin. Den internasjonale responsen var nei, og symboliserer avstanden vi lider av; det er så langt borte at det er ikke vårt problem, men verdens lunger er vårt ansvar å redde sammen. Ecuadors president ba oss ikke

forsørge befolkningen sin, noe som også burde være et humanitært fellesønske, men om å redde verden fra klimaproblemene vi alle er med på å forårsake. Ved å dekke den økonomiske gevinsten oljeutvinningen ville gitt, kunne han unngått ødeleggelsene av regnskogen, uten å nedprioritere sitt folks behov for mat på bordet. Det var altså verdenssamfunnet som fikk ham til å velge bort regnskogen.

Ikke bare det, men disse junglene vi velger å ikke redde, er den samme norske skogen vi beundrer landet vårt for. For oss i Norden er jungelen i Nicaragua noe så fjerntliggende at det nærmest blir uvirkelig, men du vil bli overrasket over hvor lik den er den norske skogen her hjemme. Det er klart at man har et helt annet, for ikke å snakke om langt rikere planteliv bestående av andre frukter så vel som dyr, men bortsett fra det og at man helst burde gå med støvler for å hindre eventuelle slangebitt, var det å vandre blant de

enorme stammene der, som å vandre i vårt vakre, grønne mangfold her.

Dårlige veier? Hah!Det nordmenn mangler for å endre kartets markerte ”hutiheita” til sitt faktiske navn, er å dra dit selv og se hvilke menneskelige likheter som ligger i de kulturelle ulikheter. ”Hutiheita” er nemlig ikke det, eller der du tror. Dette er grunnen til at landsby-oppholdene er essensen ved LAGs idé om brigader, nemlig at man får smake på landet, lytte til det, observere det, kjenne på det. Som et klokt menneske en gang sa: ”Alle burde dra på brigade.” Med forbehold om å høres ut som tidenes teiteste reklame, er det faktisk en opplevelse for livet som lærer deg om livet, både ditt liv og andres.

Det var først da vi opplevde å leve uten rennende vann at vi kjente på kontrasten mellom Stillehavskysten som har tilgang på rennende vann og Atlanterhavskysten som

i stor grad ikke har det. (Man skal for øvrig ikke glemme at det finnes fattigdom og mangel på rennende vann også på Stillehavskysten, men ikke like dominerende som på den andre siden av landet.) Det var først da vi gjennomgikk den tunge reiseveien noen av internatstudentene i RAAS står overfor de to korte feriene de har i året for å kunne se familiene sine, vi forsto hva nedprioritering av infrastruktur har å si - i dette tilfellet Stillehavskystens nedprioritering av Atlanterhavskystens infrastruktur.

Nordmenn som stadig klager på dårlige vei-er, ville fått hakeslepp over hvordan disse veiene blir oversett. Vi måtte gjennom tre timer i båt (panga), seks timer i buss, før vi tilbrakte en natt i hovedstaden Managua (noe studentene gjerne ikke gjør) som da ble etterfulgt av tolv timer på en usedvan-lig humpete vond vei. Deretter ventet en natt i Bonanza hvor vi sov ute på tepper, noen i hengekøyer og andre i minibussen

(studentene tar seg ikke noen slik pause), ettersom det var fullt på samtlige hosteller. Etter en kjip natts søvn for mange, fulgte en tre-fire timers lang og bratt gåtur i var-men til den endelige destinasjonen; mayangna-hovedstaden, Musawas.

De få øyeblikkene man tok tankene bort fra hvor slitsomt det var å gå bakke opp og bakke ned i den stekende sola, og derimot sørget for å nyte det storslåtte grønne som omga en, slo det en også som trist at de hadde planer om å asfaltere naturen for å forenkle reiseveien. Nødvendig, men likevel trist når grønt blir grått. Samtidig minner det om hvor mye av norsk natur som i dag ligger i asfalt.

Etter turen ventet det for øvrig ingen deilig dusj og det vi nordmenn regner som et velfortjent måltid etter en lang tur. Elve-bading var ikke så verst, og maten var ok, men man ble nok en gang påminnet hvilken realitet mange andre lever under, som vi

i Norge vanskelig kan forestille oss uten selv å ha fått en følelse av den. Vil dere trekke oss nærmere Nicaragua, eller skyve oss lenger bort, tenker du kanskje nå. Vi vil trekke dere nærmere det faktum at mange nicaraguanere garantert ikke hadde hatt noe i mot den luksusen vi lever i, samtidig som mange andre kanskje ikke ønsker den, men derimot ønsker alle å kunne bestemme hvordan de skal leve - selv.

Ikke så langt borte allikevelFysisk ligger vi kanskje langt unna Nicaragua, men det er mange bånd mellom oss. Igjen: Vi har mye til felles, tross våre forskjeller. Med det sagt, håper vi dere vil finne noe i disse bildene dere kan sette pris på og muligens til og med kjenne dere igjen i. Langt borte betyr ikke nødvendigvis så langt borte allikevel.

Nadia Andvig Aboelenein, Oslo, november 2013.

Franklin Brooks VargasFødt i Bluefields 22. desember i 1960. Bestefaren hans var afro-etterkommer og bestemoren var mestis, derfor ser han på seg selv som “mestigro”. Han er utdannet i økonomi og har jobbet som lærer på universitetene UNAN – Managua, BICU og URACCAN og Bluefields. For tiden er han visepresident for Asociación de Poetas y Escritores de Bluefields (Assosiasjonen for diktere og forfattere fra Bluefields).

AmanecerGallos, gallinasvacas, toroscaballos, mulas, burrosGrillos, chicharrasRanas, saposPájaros, pajaritos, garzasPeces, tortugasLagartos, lagartijasDantos, venados, guardatinajasLoras, chocoyos, zanatesTodos, en divertido y fascinante conciertoCantan con solemnidadA la verde mañana que despierta.Sumo mi modesto canto al suyo.

MorgengryHaner, hønsKyr, okserHester, muldyr, eslerSirisser, sikaderFrosker, padderFugler, meis, hegrerFisker, skilpadderFirfisler, gekkoerTapirer, hjorter, guardatinjasPapegøyer, chocoyo, zanate Alle i en morsom og fascinerende konsertDe synger høytideligFor at den grønne morgenen skal våkne.Jeg nynner med i sangen deres.

Baseball er en viktig del av den nicaraguanske kulturen.

Om du spør, vil flere kystfolk (costeños) si at kystfolkets rettigheter først ble respektert da de fikk delta i baseball på nasjonalt plan.

Det har blitt stilt og stilles sterkere politiske krav, men ennå er baseball og politikk tett sammenknyttet.

En gutt med en baseballdrakt der navnet på det eneste urfolkspartiet i Nicaragua, Yatama, og dets leder Brooklyn Rivera, står skrevet på. Men det er ikke bare gjennom reklame at politikken bruker baseballen i dag. Man skal ikke undervurdere spillets makt. For hver lokale turnering som arrangeres på skolene i RAAS får elevene fri, gjerne i opptil en uke, for å delta. Samfunnet stopper opp når det er regionale turneringer på gang.

Noen snakker om at dette idrettsfokuset gjør folk uoppmerksomme. Sirkuset gjør at skoleelevene har en svakere progresjon i fagene, men et annet rykte er kanskje det mest brennbare: Det snakkes om at politiske beslutninger legges til dager da alle (andre enn politikerne) har fri og hvor alles øyne er rettet på en ball og atten spillere.

Avledningsmanøvrer som dette er ikke ukjent taktikk i land som er kjent for stramme politiske regimer, som Guatemala og Mexico.

Autonomyav Lovette Martínez

Autonomy is Ramas powerautonomy is Sumus powerautonomy is Garifunas powerand why not? Miskitos, mestizos and creoles power.

Autonomy is unity in diversityautonomy is equalityautonomy is strength.

Autonomy is speak and study in our mother tongsing and dance our traditional songs,cook and eat our typical foodskeeping our historical manners going around;participate in making decisionskeeping our environment and our natural resources clean.

Autonomy is unity in diversityautonomy is equalityautonomy is strength.

Atlanterhavskysten krymperav Elise Øksendal

Atlanterhavskysten var ikke Nicaragua. Ikke før i 1894. Før det var Atlanterhavkysten Moskitia. Nå skal Moskitia tas tilbake.

I 2009 var det et stort folkemøte på Atlanterhavskysten. 186 landsbyer møtte opp og valgte Héctor Williams som Wihta Tara. Kongen. Wihta Tara er øverste representant for en bevegelse som kaller seg Nación Moskitia (Moskitianasjonen). Bevegelsen leder an en kamp for selvstyre og råderett over jorda si; for å bevare kultur og tradisjoner. Til tross for at de kjemper med det nicaraguanske lovver-ket i hånda, er kampen deres en ganske annen enn den pågående autonomiprosessen som staten fører.

Staten lurer miskitoene for jord For ti år siden ble det laget en egen lov om jordfordeling, etter at man så at Autonomi-

loven fra 1987 (lov 28) ikke var god nok for å sikre folket på Atlanterhavskysten faktisk råderett over jorda si. Lov 445, også kalt demarkasjonsloven, er nærmest en oppskrift på hvordan jorda skal deles opp i territorier og gis kollektivt tilbake til urfolk og etniske grupper. Det er blant annet denne loven og den påfølgende prosessen, Nación Moskitia sterkt kritiserer.

David Webster Rivera er med i styret til Nación Moskitia, og for ham er det lett å vise hvordan staten nå prøver å ta frata folket jorda:

“Atlanterhavskysten (...) utgjør et område som tilsvarer litt mer enn 50% av hele Nicaragua. Vi har regnet ut hvor mye det er: Nicaraguas areal er 120 000 km2 og litt til(...). Med den nye loven vil totalt 23 ter-ritorier bli gitt nesten 32 000 km2 jord. Men gjennom lov 28 (Autonomiloven) som sier at Atlanterhavskysten har rett på 50% av Nicaragua, har vi krav på 60 000 km2. Rio

San Juan, som også tilhørte oss før, utgjør 9000 km2 og litt til. Det vil si at vi har krav på 69 000 km2.”

Det miskitoen sa:De 69 000 km2 som Webster Rivera snakker om, er området som utgjorde det tidligere Moskitia. Moskitia var navnet på Atlanterhavskysten før det ble signert en avtale mellom engelskmennene og president Zelaya om å inlemme Moskitia i Nicaragua. Moskitiakonvensjonen, som trådte i kraft i 1894, hadde også samtykke fra miskitoene selv. Webster Rivera forteller at de gikk med på avtalen med et kompro-miss om at de skulle få beholde autonomi:

”Miskitoen sa: Jeg skal bli en del av Nicaragua om de respekterer kulturen min, mine tradisjoner, at de ikke tar skatt fra folket mitt, at de respekterer flagget mitt, om de gir meg bedre tilgang til helse, utdanning og styrer folket mot en utvikling som er i tråd med avtalen.”

Det engelske protektoratetNación Moskitia har sitt eget flagg. Selv om de hvite og lyseblå stripene dominerer flagget, er det viktig å merke seg øverste hjørne til venstre, hvor flagget til Storbritannia er tegnet inn. Man må dra tilbake i historien, før 1894, for å få vite hvorfor.

Atlanterhavskysten ble aldri kolonisert av spanjolene, her var det i stedet engelske pirater som kom. De gjorde Atlanterhavs-kysten om til et engelsk protektorat og etablerte et samarbeidsforhold mellom seg og miskitoene. I bytte mot våpen, fikk engelskmennene tilgang til jord og natur-ressurser.

Som et symbol på miskitoenes maktposisjon, opprettet engelskmennene et eget kongesystem for dem, hvor Wihta Tara, kongen, satt på toppen. Wihta Tara var ofte ung og uten mye erfaring, og i ettertid har det blitt sagt at han reelt sett

hadde lite makt. Dette var snarere en posisjon engelskmennene opprettet for å beholde et godt samarbeid med miskitoene.

Når Webster Rivera og Nación Moskitia i dag har valgt å bruke Storbritannias flagg i sitt, er det fordi de ser tilbake på tiden som et engelsk protektorat med gode minner. Den gangen var de uavhengige. De fikk beholde sine tradisjoner og vaner. Miskitoene dominerte over de andre urfolksgruppene, med Wihta Tara som selve symbolet på sin posisjon. Det er med dette minnet i behold, Webster Rivera og Nación Moskitia kjemper.

Partipolitisk innflytelse i StillehavsstilForuten at Atlanterhavskysten står i fare for å miste over 50% jord, trues også kultur og tradisjoner. Tradisjonelt sett har urfolk og etniske grupper på Atlanter-havskysten organisert seg på landsbynivå. Hver landsby har hatt sitt fungerende styre som har blitt valgt på folkemøte. Først da Nicaragua skrev under på Autonomiloven i

1987, begynte nye institusjoner og styrer å gjøre sitt inntog. Det ble opprettet politiske partier og det politiske systemet endret seg mer i tråd med systemet på Stillehavskysten.

”Den nicaraguanske regjeringen kom og opprettet et blått parti, et rødt parti, et hemmelig valg. Dermed endret kulturen seg,” forteller Webster Rivera.

Inkludert de tradisjonelle landsbystyrene er det nå fem forskjellige styrer som fungerer på forskjellige nivåer på Atlanterhavs-kysten. Det er bare landsbystyrene som følger deres tradisjonelle måte å organisere seg på. De andre styrene er under partipolitisk innflytelse i Stillehavsstil.

Ikke tradisjon for hemmelige valgNación Moskitia mener opprettelsen av alle disse andre styrene er et klart brudd på deres rettigheter. Det samme gjelder innføringen av hemmelig valg, i stedet for

håndsopprekning på folkemøte, slik urfolket og de etniske gruppenes tradisjoner tilsier. Nación Moskitia anerkjenner derfor ikke disse styrene. De kjemper for at det partipolitiske systemet skal fjernes og at valg skal gjennomføres på folkemøter. Når det neste år skal velges repre-sentanter til de to regionale styrene på Atlanter-havskysten, forteller Webster Rivera demonstra-tivt at:

”Vi skal blokkere dette valget og i stedet sørge for at representantene blir valgt på folkemøte.”

Til tross for at Nación Moskitia kjemper en kamp for alle urfolk og etniske grupper på Atlanter-havskysten, er det i aller høyeste grad størst oppslutning blant miskitoene. Mange velger å holde seg utenfor bevegelsen, selv om de er enige i mye av kritikken deres. Det de frykter er at Nación Moskitia ikke i stor nok grad vil ivareta interessene til alle urfolk og etniske grupper, men la miskitoene på nytt dominere, slik de har gjort tidligere.

Soon we´ll return to AfricaLand of ours fathers, ours tooNigeria, Kenya, South AfricaSo good to meet our big brada´s.

Africa our mathalandOcean, sea and desert sandthere where the sun is touching earthwhere the rain refuse to wet the dirt.

Children playing on the ground Lions roaring mountains roundroebucks beside the River Nilerest in the cool for just a while.

In her horizon the huge palm treeswaves their leaves in sign of peacethough strangers here it is our home600 years enough to roam.

From in the distance we could seeher pain and suffering povertyshe cries her long time lost loved onescarried away by strangers plan.

This is my call to all the brave

Who lives dispersed since slavery daysand those who want to join in handsto make our world a better land.

Sometimes it’s hard to understandso hard to know just were we standfor many years it´s been my theme like Luther King“I have a dream”.

I have a dream av Karl TinkamFødt i bygda Haulover, Pearl Lagoon kommune, 17. august 1967. Karl er en blanding av kreol og garifuna. Han er utdannet i matematikk og fysikk, og skriver på spansk og engelsk.

Mestisfamilie i sitt hjem ved Wawashang-elva. Her lever de, og jobber med å passe på jorda for eieren som er en garifuna/mestis boende i nærmeste tettsted, Orinoco. Familien passer på avlingene og dyrene på gården og er ikke den eneste familien som lever der. Det er enkle kår, men man har nok til å kunne overleve.

Mange mestiser har kommet til Atlanterhavssiden av Nicaragua på grunn av mangel på arbeid og jord på Stillehavssiden. Mange av dem er altså fattige bønder som ikke ser noen annen utvei enn å dra hit på jakt etter ett livsgrunnlag. De blir ofte sett på som inntrengere av urbefolkning og afroetterkommere på Atlanterhavskysten.

Deres svijordbruk og kvegdrift går heller ikke i ett med kystens opprinnelige lokalbefolknings bærekraftige jordbruk, som har utgangspunkt i gamle tradisjoner.

Guttene på barneskolen i Orinoco tegner det de forbinder med garifunakulturen sin.

På skolen lærer de engelsk, spansk, matte, historie og så videre, men i senere år har man også tatt opp igjen språket som forfedrene snakket, garifuna.

Med dette restitueres kulturen, for ikke å bli glemt.

MAYO A June BeerEstá lloviendo en mi tierray huele a tierra mojada.Me lo ha dicho mayome lo dice el vientoque sopla fresco y holgado.Pobre viento enamoradotodo roto y remendadole soba el pelo al zacateque lo tiene bien peinado.Porque luego al paloemayose puso empericuetado.Mayoya dice mi novia,sinsaima dice encantada.Y mayo va por la nochetunante y supiritadolobulando las orejaspicando la rana al sapomás grande la papada.Mayaya LasinkiMayaya oMaya ya ya ya yaMayo llegó.

MAITil June BeerDet regner på jorda miog det lukter våt jord.mai har sagt det til megden sier meg det vindensom blåser friskt og behageligstakkers forelskede vindalt er ødelagt og reparert den stryker håret til gressetsom har kjemmet det så fintfordi da til palo de mayotok den på finstasenmaiai sier kjæresten min sinsaima sier hun henryktog om natten er maikjeltrende og voldsomflakker i ørenepadda klør froskenpå den største dobbelthakaMaiai LasinkiMaiai o Maiai ai ai ai aimai kom.

Mayo av David McField

Kommer fra Rama, født 6. oktober 1936. Han har vunnet landets høyeste kulturelle utmerkelse “Orden de la Independencia Cultural Rubén Darío” (2009).

Han er ansett som en av de beste dik-terne fra Karibien. Bøker han har gitt ut er “Dios es negro” (Gud er svart), “En la calle de enmedio” (I den midterste gaten) og “Poemas para el año del elefante” (Dikt til elefantens år).

Diktene hans har blitt publisert i den første poesi-antologien fra den karibiske kysten.

En tidlig morgen utenfor Orinoco ligger fiskebåtene i det stille vannet og håper på å få nok fisk for å kunne livnære familien og kanskje såpass at de kan tjene noen kroner i tillegg.

Det er ikke så mye fisk igjen i Pearl Lagoon på denne tiden av året, når sola steker og vannet er varmt. Da trekker mange av fiskene ut i det store havet og dette gjør fisket vanskelig for innbyggerne rundt lagunen.

Ofte er det ikke fisket i seg selv som tar lengst tid, men jakten på agnet. Små fisk og reker er det de store fiskene liker best, men uten agn ingen fisk.

”Cons” har kjøpt en skilpadde fra fiskere i Tasbapauni og tatt den med seg for salg i Orinoco. Tidlig på morgenen dreper han skilpadden og begynner å dele opp kjøttet. Stedets innbyggere kommer myldrende til for å få kjøpt kjøtt til middag, der det ropes og mases om å få et stykke.

Skilpaddefiske er lovlig bare i en kort sesong i Nicaragua for å bevare en utdøende bestand. Allikevel fisker mange ulovlig og det blir stadig mer sjeldent å få tak i dette kjøttet, hvoretter prisene går opp. Det har også medført at fiskere som har hatt en lang tradisjon med fiske av skilpadder, nå har mistet livsgrunnlaget sitt.

Utrydningav Johanne Veiteberg

Nicaraguas kjempeskilpadde er utrydningstruet. Som et av få land i verden, har nicaraguansk farvann fem av verdens syv ulike skilpadderaser. Mange turister oppsøker muligheten til å se skilpaddene legge egg og senere observere klekkingen av eggene på stranden. Dessverre er det flere faktorer som i dag truer skilpaddene. På Nicaraguas karibiske kyst blir rundt 13.000 skilpadder drept hvert eneste år. Dette er dyr som bruker mellom 20 og 50 år på å nå kjønnsmoden alder.

Det naturlige kretsløpet fører til at skilpaddebestanden forandres hvert eneste år; noen år er de få og har mye mat og få naturlige fiender, mens andre ganger er det motsatt. Likevel er skilpaddenes største utfordring i dag, menneskene. Flere av be-folkningsgruppene på den karibiske kyst har arvet tradisjonen om å bruke

skilpadder som en grunnleggende matkilde fra sine forfedre, men i dag er den også blitt et kommersielt produkt.

Den manglende kontrollen på utnyttelsen av skilpadder som naturressurs har brakt oss til en faretruende situasjon.

Jakten på skilpadder har vært så intens og uorganisert at storskalafangst har blitt erk-lært ulovlig. Selv om det ville vært enkelt å i noen grad håndheve forbudet - i kystbyene blir det ofte solgt skilpaddekjøtt på markedene - ser man i dag praktisk talt ingen håndhevelse av denne loven fra myndighetenes side.

Noen lokalsamfunn har rett til å jakte på skilpadder i sitt territorium til eget konsum, men man ser at det er mange mennesker som kommer fra andre steder for å jakte i disse områdene, og at det også er lokale innbyggere som jakter på skilpaddene for å selge kjøtt og skall fremfor å spise det selv.

Kjempeskilpaddene står også overfor tre andre store problemer. For det første henger flere skilpadder seg fast i fiskenett og dør eller blir hardt skadet når de prøver rive seg løs. For det andre blir mange av skilpaddens naturlige habitat ødelagt av mennesker og naturkrefter. Og de siste årene har konsumet av skilpaddeskjell økt drastisk. Skjellet blir brukt for å produsere smykker, oljer og pynteobjekter, som i stor grad blir solgt til turister.

Ved Nicaraguas stillehavkyst ligger strendene La Flor og Chacocente. Der blir skilpaddene og området generelt beskyttet av sivile organisasjoner og den nicaraguanske hæren. På disse plassene er det blitt inngått avtaler med lokalbefolkningen om at beboerne kan ta til seg et visst antall egg i bytte med at de beskytter resten av skilpaddebestanden. I dag virker det som om disse avtalene kan føre med seg gode resultater.

På den karibiske kysten er problemene mer akutte, men tiltakene langt færre. Likevel er det noen nasjonale og internasjonale organisasjoner, som Wildlife Conservation Society (WCS), som prøver å beskytte skilpaddene som står i fare for å bli utryddet. WCS har som mål å redusere krypskyting og det massive forbruket av skilpaddeegg og -kjøtt. I tillegg til å gjøre lokalbefolkningen klar over konsekvensene av skilpaddekjøtt og eggforbruk, overvåker WCS også skilpaddebefolkning og sporer bevegelser og bevegelsesmønstre.

Dagens viktigste oppgave er å gjennomføre en holdningsendring i befolkningen som lever i skilpaddehekkende områder. Hvis ikke endringen kommer snart kan det katastrofale utfallet være at vi mister fem av verdens syv kjempeskilpadderaser.

Autonomiloven setter de etniske gruppene kreol og garifuna på lik linje med urfolksgruppene, siden afroetterkommerne tross alt ikke kom til landet av egen vilje.

De fleste kom med slaveskip - garifunafolket skal aldri ha jobbet som slaver, men kom heller i land etter forliste skip. Kreolene er etterkommerne av tidligere slaver.

I tillegg anerkjenner autonomiloven rettighetene disse gruppene har til å bo på land de har bodd på historisk, til å danne styrer for å fordele jorda slik den var fordelt i gammel tid.

Autonomiloven gir alle rett til å velge hvilken urfolks- eller etnisk gruppe de ønsker å tilhøre, og til å få undervisning, medisinsk og rettslig hjelp på eget språk.

Musikk er viktig i garifunakulturen.

I Orinoco er mange av ungdommene opptatte av å redde samfunnet og kulturen sin. De har dannet en gruppe, “Garifuna Power”, som jobber spesielt mye med den tradisjonelle dansen og musikken Punta, men de iverksetter også prosjekter i samfunnet. For eksempel plasserer de søppelkasser rundt omkring og oppfordrer alle i lokalsamfunnet til ikke å kaste søppel på bakken.

Tørking av reker i Haulover.

Når forholdene er riktige kommer det store strømmer av reker i lagunen. Da nøler ikke de lokale med å kaste garnet.

Når forholdene er så gode at fangsten blir enorm, tørker fiskerne og familiene rekene før de selger dem til restauranter eller andre bedrifter utenfor landsbyen.

Kanoen, også kalt dori, er et viktig redskap for samfunnene på Atlanterhavskysten.

Bensin er dyrt, og derfor er dorien et veldig godt redskap for å komme seg dit man skal i en region der nesten alle veier er sjøveier. Kanoen blir også brukt daglig av de fleste for å fange fisk.

De gjemmer vår autonomiav Gro Malene Vestøl

For urbefolkningen og afroetterkommerne på Atlanterhavskysten av Nicaragua er retten til selvstyre en viktig kamp. Etter en lang borgerkrig på 1980-tallet inngikk de stridende partene en fredsavtale, der blant annet Autonomiloven (lov 28) av 1987 ble nedskrevet som et resultat. I 2003 ble denne supplert med Jordfordelingsloven (lov 445) som tilsier at urfolk og afroetterkommere på Atlanterhavskysten skal få tilbakeført jord de tradisjonelt har livnært seg av.

Atlanterhavskysten er rik på naturressurser som skog og fiske, men etter at de i 1894 ble inkorporert i det som var det opprinnelige Nicaragua, har de på tross av statens satsing på å utvinne ressurser her, sett lite til verdiene av disse selv. Råderett over landområder de tradisjonelt har dyrket og levd av er viktig både av økonomiske

årsaker, men også for å kunne leve ut sine kulturelle tradisjoner og samtidig videreføre sitt livsgrunnlag.

Hvor ble det av demarkasjonsloven?Urfolkslandsbyen Kahkabila ligger i den søratlantiske autonome regionen, RAAS. Kahkabila er i hovedsak bebodd av miskitoer, som er Nicaraguas største urfolksgruppe. Landsbyen er blant dem som fremdeles venter på å få tilbakeført sitt landområde, noe som innebærer at det er staten som sitter på mye av den reelle makten i dette området. Kahkabilas ledere forteller om konsekvenser av dette på et lokalt nivå, og viser til utfordringene landsbyen sto overfor da behovet for å bygge to nye klasserom meldte seg.

Siden 80-tallet, da skolen som har fungert de siste tiårene ble bygget, har antall skoleelever økt. Landsbyen har derfor sett behovet for å bygge to nye klasserom. Uten tilgang på økonomisk kapital og liten

støtte fra staten, har prosessen, for dem, blitt et eksempel på viktigheten av å kunne forvalte sine egne naturressurser. En av Kahkabilas ledere, Jasper Schwartz forteller:

- Det finnes ikke like rettigheter for oss på Atlanterhavskysten sammenlignet med resten av Nicaragua. Vi er forlatt av regjeringen og får ikke noe hjelp i aspekter som utdanning- og helsetilbud. I tillegg administreres alt som foregår på kysten av den nasjonale regjeringen. De gjemmer vår autonomi.

Naturen som kilde til økonomisk kapitalEtter et allmøte i landsbyen ble det på bakgrunn av dette bestemt at de skulle søke om tillatelse til å selge Rosewood-trær for å kunne finansiere skolebyggingen. Rosewoodtrær er blant de verdifulle naturressursene som finnes på Kahkabilas landområde.

Lederne i Kahkabila forteller at det var en lang prosess med å få godkjent søknaden, der den måtte igjennom en rekke instanser og kostet dem dyrt. Kombinasjonen av at andre sitter med makten over deres naturressurser og at landsbyen må ut med et betydelig pengebeløp for og i det hele tatt kunne søke om å utvinne sine naturres-surser, er blant aspekter landsbyens ledere finner frustrerende. I tillegg til at et slikt inngrep i naturen i utgangspunktet ikke var ønskelig.

Man kan i tillegg stille spørsmålstegn ved den byråkratiske prosessen av dette, da mektige selskaper ikke nødvendigvis må gjennom de samme instansene. I mange tilfeller trenger de kun å forholde seg til de i øverste hold for å søke om konsesjoner.

Kahkabila fikk imidlertid medhold i søknaden og dermed tillatelse til å selge Rosewood-trær for å finansiere landsbyens to nye klasserom. Våren 2013 sto skolebygget

ferdig. For landsbyen og andre miskitofolk er skolen blitt et symbol på autonomi. Skolen er en plass der miskitofolkets historie, kultur og språk skal videreføres til nye generasjoner, på folkets egne premisser. Det er nettopp fordi landsbyen har finansiert og realiser prosjektet på egenhånd at skolen er blitt et symbol på autonomi.

AvskogingLøftes dette eksemplet opp fra et lokalt perspektiv, kan en fra et miljøperspektiv problematisere denne måten å skaffe økonomisk kapital på.

I Nicaragua som i mange andre land, er avskoging et stort problem. I løpet av de 20 siste årene har så mye som om lag 20 % av Nicaraguas skog forsvunnet på grunn av avskoging. Det er i hovedsak samfunnsaktører som storfebønder, jordokkupanter, gullgravere, samt politiske grupper med bånd til mektige tømmer-

selskaper som i størst grad bidrar til denne utviklingen. Småskala tømmerhogst som i eksemplet med Kahkabila kan samtidig ses som en bidragsyter til denne negative statistikken, selv om omfanget av hogsten ikke kan sammenlignes.

Tradisjoner Problematikken og konflikten i dette eksemplet bunner på mange måter i skjæringspunktet mellom manglende tilgang på økonomiske ressurser for å dekke menneskelig behov, versus en mulig inntektskilde gjennom å benytte seg av naturens verdifulle ressurser. Miskitofolket i Kahkabila har levd av skogen og dens ressurser gjennom hele sin historie. De er opptatte av å ha et respektfullt forhold til naturen der fokuset ligger på å ikke forsyne seg mer av naturen enn det som er nødvendig for å overleve. I tilfellet med skolebyggingen i Kahkabila presiseres det av landsbyens ledere at Rosewood som fin-ansieringsmiddel kun ble brukt da de ikke så

noen alternativ løsning. De problematiserte selv deres tilnærming til tømmerhogst som finansieringsmiddel og var bevisst konsekvensene av dette, men slik innbyggerne så situasjonen var de etterlatt to alternativer: 1) Søke til naturen som kilde til økonomisk ressurs eller 2) å skrinlegge hele skolebyggingen. Det siste var i dette tilfellet ikke noe alternativ for dem.

Kahkabila venter fremdeles på den offisielle tilbakeføringen av sitt landområde. Lederne i landsbyen presiserer at tilbakeføringen av landområdet er det viktigste gjenstående aspektet for å oppfylle autonomiloven. Når dette vil skje og i hvilken grad de vil bli tillagt selvbestemmelse gjenstår å se.

Rosewood-tømmer i Kahkabila,klart til salg

Denne skolen er bygget med landsbyen Kahkabilas egne ressurser, der innbyggerne har finansiert eget skolebygg fra salg av Rosewood.

Rosewood er et solid treslag som selges både på nasjonalt og internasjonalt marked. For at naturen skal skades minimalt, plantes to nye trær for hvert tre som hugges ned. I tillegg har landsbyen bestemt seg for ikke å fortsette salget av Rosewood når skolen er ferdig, for å verne om naturen.

I dette huset bor Tadios.

Han bor her sammen med kona si, og dattera, hennes mann og deres to barn. Tadios er født og oppvokst i landsbyen Kahkabila, og har dermed vært vitne til dens forandringer opp gjennom årene: Det har kommet flere innbyggere hit, mens landsbyen nærmest sto tom under borgerkrigen.

Tadios har sett hvordan orkaner og hardt vær har flyttet landegrensa oppover. Nå minsker det på fisken i lagunen og stadig flere går arbeidsledige. En gang var det ikke slik, husker han.

- Da var det nok jobber, og i tillegg, om noen ikke hadde noe, da delte man.

Wild Cane Cay av Elise Øksendaltidligere publisert i Latin-Amerikabladet

Wild Cane Cay er en av 22 øyer som til sammen utgjør Pearl Cays, en øygruppe på Atlanterhavskysten. Fiskere fra nærliggende landsbyer har kommet hit i generasjoner for å hale opp havets skatter.

På 1990-tallet solgte myndighetene flere av øyene til private utenlandske investorer. Til tross for at Pearl Cays tilhører urfolk og afroetterkommere ble de aldri konsultert, og først da store palass ble reist og fiskerne ble nektet adgang til øyene, fikk de vite at øyene var solgt. Sinnet har bygget seg opp blant lokalbefolkningen, der fiskeren John Schwartz fra landsbyen Kahkabila forteller:

– En gang da eieren av Wild Cane Cay var borte, dro flere fra landsbyen Set Net Point over til øya. De knuste og ødela huset, før de til slutt satte fyr på det. Eieren fikk beskjed om hva som hadde skjedd i etterkant og dro aldri tilbake til øya igjen.

John Schwartz er en fisker og guide fra landsbyen Kahkabila. Før pleide han også å fiske skilpadder, men på grunn av skilpaddenes utrydningstruede situasjon har han nå stoppet. Nå fisker han bare til eget hushold. I tillegg har han og andre fra landsbyen startet et eget økologisk turistprosjekt, som et tiltak for vern om skilpadder og deres hekkesteder, der han opererer som guide. Et av stedene de ønsker å verne er Pearl Cays.

Poem VIII.Hurricanes Long ago in our gardens harmoniousman and nature were onelong ago it took one day in Octoberto interfere between nature and man. There’s a pledge between tears and fearsthere’s a pledge between winds, October, and hurricanes. Eight years agoOctober winds carried our tears away,while mounting our fears without delay,today we shudder all right!With memories of a hurricane night.

Sleepless nights are hard to conquerand its episodes seems longerthere is consolation if not comfort,after a hurricane night,there is only apprehension after an electionand fear through the night. October mornthou art hereOctober mornthere is still fearOctober thou willdecide for a whilethe course of our live’s. 21st October ’96. Nan

Annette Fenton, en dikter fra Bluefields. Annette skriver på spansk, engelsk og kreol-engelsk.

Edward (Daha) Fox var tidligere rusmisbruker, men er nå tørrlagt og jobber på svigerinnas gård. Han hører alltid på radio og er i godt humør. Her passer han på at dagens kokosolje-produksjon ikke koker over.

Bearbeiding av kokosnøtter til kokosolje er en viktig inntektskilde for kreol-bøndene på Rocky Point og omegn. Gjennom en lang dag med hardt arbeid kan man lage olje verdt nesten 50 norske kroner. Dette er til stor hjelp for husholdningen. Daha og svigerinna Connie deler inntektene på alt de lager sammen.

Kokos brukes i alt av mat, og er en viktig del av den kulturelle identiteten til kreolene samt de andre etniske gruppene på Atlanterhavskysten.

De fleste kreolbøndene i Nicaragua driver økologisk jordbruk. Fra vann og jord dyrker de frem de rareste frukter og grønnsaker. Selv om hovedproduksjonen er mais, kokos og bønner, har de fleste også spennende vekster som brødfrukt, kokebanan, jocote, stjerne-eple, tamarind, og den lange, illeluktende belgefrukten med det passende kallenavnet ”stinkende tå”.

Rundown Rundownrundownrundownevery body eat itevery body love itis mama who make itonly she could do it.

She put the bananashe put the breadfruitshe put the coco and cassavashe dash in the plantinshe dash en the dasheenshe covers it down to let it steam down.

Fish and coconut run or downfish and coconut run or down.

Pacific people eat it: fish rundowncoast people love it: wary rundown.

Fish and coconut run or downfish and coconut run or down.Rundownrundownrundownevery body eat itevery body loves it.

av Lovette MartínezFra Bluefields, født 23. november 1952. Hun er aktivt med i “Anthony Campbell”, foreningen for diktere og forfattere fra Karibien. Hun er kreol og skriver på engelsk og spansk. Lovette jobber som lærer i barneskolen.

Større forbruk av og tilgjengelighet på fabrikkerte varer fører til mer søppel på landsbygdene. Selv om de fleste sverger til økologisk jordbruk, virker ikke befolkningen alltid like bevisst rundt bærekraftighet.

Gjennom generasjoner har søppel blitt brent i hauger, og asken brukes videre til ny planting. Men når søppelet inneholder mer og mer plastikk og annet ikke-naturlig materiale, fører de brennende søppelhaugene med seg skumle utslipp og farlig røyk. Den resterende asken er heller ikke særlig god å bruke til omhøsting.

På Rocky Point finnes det ingen søppelbiler, og på de få søppelhaugene som finnes i nærområdet brennes dermed søppelet på samme måte.

Fra flere av Rocky Points kokospalmer henger det oppkuttede plastflasker. Flaskene er hengt opp i trærne av bønder, og er tilsatt en olje som tiltrekker seg hann-insekter.

En av bieffektene ved å ha store plantasjer med afrikansk palme (til produksjon av palmeolje) i naboterritoriet er nemlig at bøndene på Rocky Point opplever at markene deres blir fulle av nye pestdyr som det er vanskelige å utrydde. I kokospalmene finner store, svarte biller bosted, og dreper både fruktene og treet.

Billene bor inne i barken på treet, og kan ikke ses utenifra, men lukten fra de oppkuttete flaskene lurer hannbillene ut, og de blir hengende fast i flaska. Slik undersøker befolkningen om kokospalmene er infisert av biller eller ikke. Den eneste veien å få bukt med billene på, er ved å brenne ned hele palmen, og er først én palme blitt infisert tar det kort tid før de nærliggende palmene blir gjort om til nye billebosteder.

I oktober 2013 var gull blant topp tre-lista over varer det eksporteres mest av fra Nicaragua. Samtidig nådde gullprisen et historisk høyt nivå, på 1,250 dollar per ounce (tilnærmet lik 28 gram). Det er også forventet at gullproduksjonen vil dobles på sikt. Den økte produksjonen kommer som et resultat av nyoppstartede gruver flere steder i landet, noe som i flere tilfeller har ført til demonstrasjoner fra lokalbefolkningen. (La Prensa, “Producción de oro se duplicará”, 20.10.2013).

Nicaraguanere som bor ved gullårer har i flere århundrer hatt som tradisjon å drive med småskala-utvinning. Når gruveselskaper går inn, henter de i løpet av kort tid ut store mengder gull med stor fare for å samtidig forurense natur og drikkevann.

Bildet er av ei kvinne som vasker gull i en utkant av gruvebyen Bonanza i den nordlige delen av Nicaragua. Dette enkle arbeidet er heller ikke uten fare; for å skille ut gullet blander hun vannet med kvikksølv.